De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er den som hører mest på Øystein Sunde. Likevel, det er ikke til å unngå at noen av trubadurens tekster setter seg fast selv i motvillige ører. Om jeg ikke husker for mye feil var det i 1965 det buttet som verst. Det året var det så bratt at det var vondt å spise speilegg. Noen år er brattere enn andre, sånn er det bare.